BILDER

STERKE FLOTTE KVINNER

Dette er ikke et blogginnlegg som er skrevet for å fremme en feministisk kampsak, men ettersom jeg i løpet av dagene i Moshi har møtt så mange grepa kvinnfolk er jeg bare nødt til å fremheve disse personene med en personlig hyllest og takk.

Som jeg tidligere har nevnt, men som er verdt å gjenta er min beundring av Mama Martha og Mama Agnes. De stråler av en menneskelig godhet og omtanke for medmennesker. Å gå hjem til pasientene våre tar ofte lang tid, og det er fordi disse damene hele tiden blir stoppet på veien av folk som kjenner til dem på en eller annen måte og de tar seg alltid tid til å konversere. At disse damene som er godt oppi åra fortsatt jobber i en relativt tung jobb, med tunge løft og store utfordringer innenfor kommunikasjon, det fortjener en hyllest.

Den alminnelige tanzanianske dame i gata. Av de jeg har sett og lagt merke til er jeg imponert over hvilken styrke og vilje disse kvinnene utstråler. De har en holdning som utstråler en stolthet og arbeidsvilje. De går med hevet hode og rak i ryggen. De utstråler respekt. Og de har definitivt en viktig plass i det Tanzanianske samfunnet. Alle sykepleiere og leger vi har hatt undervisning fra, de har vært kvinner. Og ikke minst kan disse kvinnene balansere ufatelige store og tunge ting på hodet, jeg øver men har nok langt igjen før jeg kan heve meg blant dem..

Alle mødre fortjener også en hyllest. Etter å ha sett på min aller første fødsel er det ingen tvil om at alle som har gjennomgått en slik påkjenning fortjener ros. I Afrika er det en norm om at kvinner ikke skal skrike under fødselen, så i løpet av den første fødselen vi fikk se skrek ikke mor en eneste gang selv om hun både ble klippet opp og selv om barnet ble tatt med vakum-pumpe. Og du må ikke bli lurt til å tro at hun fikk noen smertestillende midler… Vi har til nå fått sett tre fødsler og jeg er stolt og imponert, og litt skremt…

Jeg vil også nevne mine medstudenter i denne sammenheng. De er to sterke flotte kvinnfolk som vet hva de vil med livet. De tar alle utfordringer på strak arm og viser en vilje og lyst til å gjøre en forskjell. Sammen trener vi kickboksing for tiden ettersom Idun har noen belter.

Igjen 3x3 HURRA til hyllest for disse kvinnfolka!

Bildene i denne bloggen er fra praksis i hjemmesykepleien og dagsenteret for funksjonshemmede barn som åpnet forrige uke. Det er bilder fra praksis på sykehuset der vi for tiden bruker kjoler på jobb (Det er vel egentlig legefrakker som vi har sydd igjen bak, etter å ha blitt litt lurt av en lur selger..(,”)) Det er et bilde av de norske fysioterapautene som vi har blitt kjent med her i Moshi. Det er bilder av Kilimanjaro, disse bilene er tatt rett utenfor porten vår, snakk om en utsikt.. Det er et bilde av fra vår helgetur til Arusha, der vi blant annet traff Eivind Johannes og Trond (på bildet).

HJEM KJÆRE HJEM

I dette innlegget vil jeg fortelle litt om stedet der jeg for tiden bor og om nabolaget rundt.

Vi bor på et sted som heter Midland Home. For tiden har vi hvert vårt rom og får bruke et kjøkken som er tilknyttet hovedhuset. Det er en hageflekk på baksiden som vi flittig bruker til å enten sole oss eller sløve i skyggen etter jobb… Longen ligger på et trygt område som er sperret av med høye gjerder og vi har vakt som passer på. Vi er heldige som bor i nærheten av de områdene vi går i hjemmesykepleien, vi blir på den måten godt kjent i nabolaget.

Vår nærmeste nabo er en menighet som kaller seg ”Full Gospel Bible fellowship”. Det er en ekstremt aktiv menighet med et relativt høyt støynivå.. Så når vi ligger på hageflekken vår blir vi nesten uten unntak underholdt med gospel, kjente salmer og worship musikk med sang og med keyboard. Noen ganger lurer jeg på om de i det hele tatt har pause.. På søndagene er det møte fra soloppgang til solnedgang og enda litt til.

Området vi bor i er godt egnet for løpeturer, og det er også en fin mulighet til å få en oversikt over nabolaget. Det er nesten alltid mange mennesker i gatene og vi får en del oppmerksomhet når vi tre ”musunguer” (hvite utlendinger) løper rødsrengte og svette i en sky av rød jord. Tipper det er mange som rister på hodet over at vi frivillig løper i denne varmen. Da Lena og jeg var ute å løp på søndag kom vi forbi en gjeng gutter i 12-års alderen som spilte fotball. Det viste å være det lokale laget ”Rau”. Etter å ha sett på en stud ble vi invitert til å være med å spille.. Det var en stor gjeng gutter med mye konkurranseinstinkt så vi var gode og slitne da vi kom hjem. Det var skikkelig gøy og vi har lovet å møte opp igjen til revansje.

Det er et rolig og fint område vi bor i, det ligger kun 2 små km fra sentrum av Moshi by og vi har utsikt til Kilimanjaro fra hagen.. Det er et herlig liv...

I dag har forresten vaert en stor dag, jeg fikk vaere vitne til et livets under, Vi kom rett inn under en fodsel paa sykehuset i dag. Uten smertestillende, uten skriking og med vakum kom en liten gutt til verden mens vi saa paa. Fantastisk!

GODT NYTT ÅR!

GODT NYTT ÅR!

Etter å ha landet i Nairobi 29. desember, tok vi nattoget videre derfra til Mombasa, en kystby ved det Indiske hav, Kenya. Det var en herlig uke med hvit sandstrand, palmer, deilig mat, ekstrem varme og solbrente kropper. En god start for å bli avklimatisert og en god måte å bli kjent med hverandre på. Jeg reiser sammen med Idun og Lena som også er sykepleiestudenter ved Lovisenberg Diakonale Høyskole.

Idun, Lena og jeg er nå i gang med våre praksisstudier i hjemmesykepleien i Moshi, Tanzania. I skrivende stund har vi hatt vår første uke på jobb. De pasientene vi har møtt har gjort et sterkt inntrykk på oss. Vi besøker pasienter som er HIV positive og barn med forskjellige funksjonshemninger. På morningene blir vi hentet av Mama Agnes og Mama Martha, to flotte og sterke damer som jobber delvis frivillig. Sammen med dem besøker vi pasientene. Igjen skjønner jeg hvor heldig jeg er, hvilke muligheter, goder og sikkerhetsnett jeg har fordel av bare ved å være født norsk. Vi har møtt en brutal virkelighet der de syke og vanskeligstilte har få muligheter, få goder og ingen sikkerhet, og i tillegg det rammer hele familier. Det er akkurat da det er så flott at det finnes ildsjeler som Mama Agnes og Mama Martha som ønsker å gjøre en forskjell og hjelpe de som trenger det mest. De har fortalt om flere barn som har hatt store fremskritt i utviklingen etter at de kom i kontakt med dem. Familiene får veiledning og hjelp i det daglige. Jeg ser frem til å jobbe 3 måneder her i Moshi, det er mye å lære. I tillegg prøver vi å lære oss swahili ettersom det er det språket våre pasienter snakker. Vi bruker en hver anledning til å skyte inn et ord på swahili og jeg er overbevist om at vi kommer til å bli vanvittig flinke i løpet av disse månedene. Men på veien er det lov å ta litt feil… I dag for eksempel hilse en mann på meg og spurte om hvordan det gikk, i stede for å svare at det gikk bra uttalte jeg ordet litt feil og betydningen ble ”nese”.

Mambo- ”Hvordan går det?”

Pua- ”Nese.”

(Hver gang noen sier ”Mambo” naa, peker Mama Martha paa meg og ler seg skakk...)

”Du kan ikke gjøre hva jeg gjør og jeg kan ikke gjøre hva du gjør [..], utfordringen og oppgaven blir å gjøre små og alminnelige ting, men med stor kjærlighet.”

(Sitat etter hukommelse, Mor Teresa)